Det er skremmende hvor raskt det blir helt naturlig å være naken. Hvert fall med tanke på hvor rart det føltes da vi først la oss ned og lot brisen stryke over de edlere delene våre.

Forbi går en minst 50 år gammel mann, med gråstenk i håret både oppe og nede – og en ring på størrelse med en knyttneve tredd gjennom stedet hvor solen, for folk flest, sjeldent skinner.

En velutstyrt kamerat har dratt meg med til nudiststranden på Huk på Bygdøy i Oslo. Vi bruker en av våre siste feriedager til å teste ut livet som nudister.

Et antatt triks for å gli ubemerket inn i mengden av nakne kropper, var å marsjere resolutt inn på område, kaste klærne og innta en horisontal stilling på håndkledet. Men våre kritthvite lår og rumper avslørte oss selvfølgelig raskt som nybegynnere blant de gyllenbrune skinkene rundt oss.

For det er nettopp skillet som skiller proffe fra amatører på en nudiststrand som denne.

Et av temaene der ute på Bygdøy er frykten for en ufrivillig og ukontrollert reisning der nede. Vi var enige om at det ville ødelegge alt og overøse oss med pinlige blikk fra de mer trenede nakensolerne, og en gi oss en skamfull følelse.

Men neida! Den som tror at man møter slanke og veldreide sommerkoteletter på en nudiststrand som Huk, må tro om igjen. Her er det strengt talt mest flintsteiker og våryre medisterdeiger som steker i varmen.

Mens jeg ligger her tenker jeg at, jada, det er sånn Gud har skapt oss alle sammen. Uten en tråd på kroppen hele gjengen. Min andre tanke er at vår herre kort tid etter må ha sett seg nødt til å gi oss klær å ha på… Men når sant skal sies; Der ugress vokser finnes det alltid en og annen rose også.

Etter hvert som frykten for en reisning legger seg, reises andre spørsmål. Må vi med jevne mellomrom snu på den? Vi vet jo hvordan det ser ut når en pølse blir liggende for lenge stille på grillen. Vi finner aldri svaret, hverken på dét eller hvordan man reiser seg opp på en nudiststrand uten å by omverdenen på mer enn godt er.

For det er skritt (!) nummer to her ute. Å reise seg opp og bli stående å myse utover havet kun kledd i Adams drakt. I noen sekunder er det merkelig og flaut, men det går fort over det også, når solen varmer og litt sommervind leker i kroppens hulrom.

VK 2 som nudist er utvilsomt gåturen ned for å bade. Det er litt som å vandre i Vigelandspaeken, bare at de ulike skulpturene er fulle av liv – og ulik mengde kroppshår.

Når man beveger seg ut i Oslofjorden har man blitt vant til å vise seg som den man er. Men sånn er vi menn utvilsomt ikke på vei tilbake opp av vannet og inn på stranden igjen.

Da har det vi har der nede redusert seg til noe som kan minne om en engangsgrill; Liten og lett å håndtere – men kan ikke brukes til noe ordentlig sommerkos.

- Se, det eneste han har på seg er svømmebriller!

Vi blir ikke helt vant til nakentilværelsen, selv om den siste halvtimen faktisk har inneholdt normal prat uten en kontinuerlig evaluering av situasjonen vi er i.

På nudiststranden på Bygdøy er det en egen kiosk. Her står nakne menn og kvinner i kø mot disken, med en noe større avstand mellom hverandre enn de mer påkledde i samme situasjon på andre siden av sundet.

Det er befriende å stå der uten mer enn det Gud har gitt oss. Eller, vi  må innrømme at vi ikke hadde en femtilapp for hånden da vi kom til verden.

Men uansett, som uerfaren nudist føler man seg litt avkledd på et sted som dette. Vi er to voksne menn, men fniser som små tenåringsjenter når vi bestiller i kiosken:

- To Pin-up, takk!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende